I mine fridager forut jobb har jeg benyttet tiden til å gjøre meg kjent med Longyearbyen. Jeg har i den forbindelse oppsøkt Longyearbyen Folkebibliotek for å låne bøker om Svalbards historie. Her er en imponerende samling og arkiver om Svalbard. Jeg stod og myste lenge på utvalget i hyllene og hadde vanskelig for å velge mellom Ingstad, Amundsen, Nansen; kulldrift, fangst og dyreliv. En meget hjelpsom bibliotekar, skar igjennom og gav meg to bøker hun mente ville være passende kaliber å varme opp med, nemlig "Kvinne i polarnatten" av Christiane Ritter, og "Første kvinne som fangstmann på Svalbard" av Fanny Woldstad.
Kart over Spitsbergen fra Christiane Ritters tid. Spitsbergen betyr for øvrig "Spisse berg".
Fanny Woldstad Jeg leser allerde i førstnevnte bok, og her går det i overvintring for en tysk kvinne på 30-tallet, mens mennene er på revejakt. Møter med snøstormer, hvalross, lys, mørke, glede over naturen, men også angst over isolasjon og kulde går hånd i hånd. Kvinnene i begge bøkene må hanskes med et barskt klima, hvor det er kort om godene som mat og vitaminer, supplering av varer, frykten for å møte isbjørn eller å sne inne når mennene er på jakt. De er selvhjulpne og sterke, og går ikke av veien for å grave ut hytta eller ligge innne alene mens stormen herjer. Utfordringer som å spe på selkjøttet med ærfugl, eller å ikke bli for melankolsk når reven fanges i fellen er umulige å komme utenom. I tillegg til dette er det også sagn om draugen, klabautermannen og sjøormen å forholde seg til.
Jeg finner det svært interessant å lese beretninger om fangst og jakt fra en kvinnes perspektiv og jeg lar meg trekke tilbake i tid, her jeg ligger på min brisk og hører vinden ule om hjørnene samt bjeffing fra den belevne polarreven. I bøkene skildres naturen og klimaet elegant og detaljert, og jeg får et godt begrep om hva årstidskiftende innebærer- månesyke er ikke et ukjent fenomen i mørketiden. Her kjenner jeg meg godt igjen- den 28 feb. var det fullmåne, og jeg befant meg i et varmt og deilig rom på Radio Isfjord med en lang scooter-tur foran meg neste morgen. Allikevel holdt månen meg våken, den strålte ut og lot seg ikke overse. Har jeg blitt merket av den Arktiske naturen allerede?
I forhold til disse kvinnene som ankom Spitsbergen i selskinnssko og med reinsdyr-sovepose, med sine talglys og rasjoner av "godt smør og honning", er det kanskje egentlig ikke så store forskjellen i møtet med Arktisk i vår tid om man tar seg tid til å være her og føle på omgivelsene. Klart det er mere sivilisasjon i Longyearbyen, og stemningen bærer preg av kvinnehender- men ute i selve naturen er forholdene de samme.
Christiane Ritter skriver : " Hvorfor har roen i naturen rystet meg slik? Fordi den voldsomme stormen gikk foran? Kan vi virkelig bare leve intenst i motsetninger? Det er kanskje slik. En stille sang ville ikke gripe oss så sterkt hvis vi aldri hadde hørt èn kraftig. Vi mennesker er bare instrumenter, bare klangbunn for verdens melodi. Vi er ikke skapere, men bærere av ideene. Jeg forstår stadig bedre min mann "Man må være alene for å oppleve Arktisk!" Kanskje vil senere tiders mennesker dra inn i Arktisk, slik menneskene i bibelsk tid dro inn i ørkenen, for å finne tilbake til sannheten...."
Er det derfor jeg har søkt meg hit til Svalbard?
I linken under kan du lese om en moderne Fagnstkvinne som levde isolert ett år, hvor hverdagen bestod i å jage bjørn , hogge ved og tilberede ærfuglomeletter...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar